Norsk rock på norsk!
Av Thomas Mårud
Glåmdalen, 8. mai 2001.

Selv om det i seg selv kan virke som en hedersbetegnelse, er gutta i Moys for lengst gått lei av å bli satt opp mot Seigmen. Vi har en helt annen retning og velger våre veier på et helt annet grunnlag, sier de.

Pepper møter et kollektivt fyllesjukt band på en forblåst uteservering i Lillestrøm. De er en tanke reserverte, men allikevel på hugget. Hva er ideen bak det nye albumets tittel? Dere er jo kjent for å ha underfundige tittelvalg? Vi hadde en veldig sær grunn for den forrige, som het "Omvendt Grønn", uten at vi skal gå for mye inn på akkurat det. Nye Moys er uansett en slags replika avseg selv. Samtidig er det vi gjør på skiva en slags replika av hva vi gjør på scenen. Det meste er jo spilt inn live i studio også, sier gruppas vokalist Henning Bergersen.

Hvorfor synge på norsk når alle de beste allerede har gjort det? Enkelte har jo til og med omstilt seg til et mer rocka språk? Vi har aldri gjort noe stort poeng ut av det. Jeg har forsøkt meg på engelske tekster, men jeg følte fort at jeg ikke fikk sagt det jeg ville. Dessuten er det en altfor lettvint løsning bare å spikre ihop noe svada på et språk man samtidig har begrensede kunnskaper om. Her ligger også en del av grunnen til at vi blir satt i den evinnelige "Seigmenbåsen". De synger på norsk og spiller småtung rock, ja. Seigmenplagiat! Bergersen rister oppgitt på hodet. Så dere vil ikke gjøre samme tabbe som nevnte Seigmen eller for eksempel Bob Hund og gå bort fra morsmålet da? Aldri, kommer det samstemt fra ei gruppe som er klare for å snakke om andre ting enn Seigmen.

Jeg finner mye fra det beste innen norsk rock på "Replika". Er det dristig å si at dere er mer inspirert av norske band enn ting vi kjenner fra utlandet? Personlig hører jeg lite på norsk musikk, så dette stemmer nok heller dårlig, mener Bergersen. Vi er jo helt klart preget av hva som foregår her hjemme. Jeg kan tenke meg at noe av grunnen til det du spør om er at vi har alle felles inspirasjonskilder utenfra, argumenterer bandets familiemann, Jørn Gundersen.

Hvem eller hva er i dag musikkens største fiende? En ting er sikkert, det er ikke musikkjøperne i hvert fall. Jeg trr at folk er ganske med når det gjelder å oppdatere seg på hva som er søppel og hva som er verd å sjekke ut. Jeg mener det er radio og TV som banker dritten inn i folk. Se på Popstars-tullet for eksempel. Jeg får frysninger hver gang de er på skjermen. Tenk deg noe så uekte, motbydelig, beregnende faenskap a`du! Jørn Gundersen rykker litt til, bare for å demonstrere hvor ille det lukter av slike saker.Det er bedre med noe ekte og ærlig da? Peter Crystalief må gjerne bruke 70 000 på både klær og frisyre for oss, men ekte blir det aldri, slår Henning Bergersen og resten av Moys fast, før de snubler avgårde til en velfortjent rast etter en synlig hard "nattskift". Om de aldri vil bli riktig store, er det idet minste godt å vite at man en gang i tiden snuste på de allikevel. Og i motsatt fall. Ja, da skal man bare kalle seg heldig.